Det hendte i en stor kirke i sentral-Europa for godt over 150 år siden. Organisten satt og øvde, og en mann kom opp på galleriet og spurte om han fikk lov å spille.
Organisten så på ham og tenkte for seg selv: «Jeg bør ikke la denne mannen spille. Se på ham – han er ubarbert, klærne er flekkete, han ser ut som en landstryker.»
Dermed sa han nei til den fremmede.
Men den uflidde gjesten spurte om og om igjen.
Til slutt lot organisten ham få lov. Han tenkte at den fremmede sikkert ikke kunne spille særlig lenge, for hva vet en landstryker om orgler?
Så viste det seg at den fremmede kunne la fingrene danse over klaviaturet på en måte som organisten aldri i livet hadde hørt maken til. Den fremmede fortsatte å spille.
Organisten var som henført.
Da den fremmede reiste seg for å dra, klarte ikke organisten å holde seg, men ropte: «Hvem er du, hva heter du?»
Da den fremmede, som virkelig så ut som en landstryker, gikk langsomt ut, vendte han seg og sa over skulderen: «Jeg heter Felix Mendelssohn Bartholdy.»
Organisten gispet og sa: «Og jeg holdt på å hindre mesteren fra å spille!»
Felix Mendelssohn Bartholdy blir ofte sett på som den største musikalske barnestjernen ved siden av Mozart. Han begynte å ta spilletimer på piano fra han var seks år. Han hadde antakelig sin første konsertopptreden da han var ni. Han var også en fremragende komponist allerede som barn. Da han var tretten, hadde han fått publisert sin første pianokvartett.
Ellers ble Felix bredt utdannet i kunst, litteratur, filosofi og språk. Han var tysk, fra Berlin, men kunne snakke engelsk, italiensk og latin. Han kom fra en rik jødisk familie.
Dessverre ble han ikke mer enn 38 år gammel. Like etter sin død ble han angrepet av Richard Wagner fordi han var for jødisk i sin stil, og dette gjorde at Felix Mendelssohn Bartholdy var boikottet, særlig i Tyskland, i mer enn hundre år. Men det er en annen historie.
Jeg har lyst til å tenke litt mer på uttalelsen av organisten som ikke kjente den fremmede, han som gjerne ville spille på orgelet hans:
«Og jeg holdt på å hindre mesteren fra å spille!»
Og dermed tar jeg et langt sprang tilbake i tiden.
I en av de greske byene sto det i oldtiden en statue. Alt som er igjen av den, er sokkelen, og på den står det en innskrift. Den er laget som en samtale og gir en klar beskrivelse av den skikkelsen som en gang sto på sokkelen.
«Hva er ditt navn, statue?»
«Jeg kalles Anledningen.»
«Hvorfor står du på tærne?»
«For å vise hvor fort jeg går forbi.»
«Men hvorfor har du så langt hår i pannen?»
«For at menneskene kan gripe meg når de møter meg.»
«Hvorfor har du ikke hår på bakhodet?»
«For å vise at når jeg har gått forbi, kan ingen gripe meg.»
Forfatteren George Bernhard Shaw sa: «Anledningene er sjeldne. De som legger merke til dem, er enda sjeldnere.»
Hva hindrer oss i å åpne oss og si ja i rette øyeblikk?
Vanetenkning?
Fordommer?
Frykt?
Hovmod?
En generell åndens treghet?
Så er det kanskje tid for å leve litt mer våkent denne dagen.
OPM236
Felix Mendelssohn Bartholdy
